Jo Morten Weider om utstillingen

Første gang jeg hørte uttrykket "Hard in da paint", eller "hardt i malinga" som det heter direkte oversatt til norsk, var på låten med samme navn signert rapperen Waka Flocka Flame i 2010. “I go hard in the motherfucking paint”, rapper han på refrenget. Du kan google resten av teksten hvis du er spesielt interessert i gangstarap. Uttrykket har sitt språklige opphav i basketballsjargongen. Å "gå hardt i malinga" beskriver et forsøk på å score i det trange og tett bevoktede området rett under basketballkurven - en flate som rammes inn av en oppmalt linje på 4,5 x 3,5 meter. Det er på innsiden av denne lille, avgrensede flaten at det kreves mest viljestyrke, teknikk og overbevisning for å lykkes.

I overført betydning handler det altså om å ta fatt på en problemstilling med all den faglige og personlige styrken du har til rådighet. Foruten den språklige parallellen er uttrykket også dekkende for kunstnerskapene til Nina Skarsbø, Inga Sund Hofset og Mikael Øye Hegnar, som i kraft av sine ulike tilnærminger til maleriet er godt kjent med den avgrensede flatens muligheter og begrensninger. På mine atelierbesøk til de tre kunstnerne i forkant av utstillingen har de alle snakket om hvor komplisert det er å få de ulike elementene, både i selve kunstverket og i lys av sitt eget konseptuelle univers, til å spille sammen på en tilfredsstillende måte. De er har på sett og vis stått rett under kurven. Når jeg har valgt meg ut akkurat disse tre kunstnerne, disse maleriene, er det fordi det er så åpenbart at de har gått hardt i malinga.

Kunstnerne

Nina Skarsbø (f. 1984, Trondheim) fullførte sin master i billedkunst på Kunsthøgskolen i Oslo i 2016. Hun har stilt ut i både Norge, Danmark, og Kina, og har i tillegg blitt kjøpt inn av blant annet Trondheim kommune. Skarsbø deltar på Østlandsutstillingen i slutten av april.

Skarsbø jobber hovedsakelig med maleri, skulptur og installasjon med en tematikk som kretser rundt mennesket, naturen og det vekselvirkende forholdet dem imellom. Verkene og prosessene har ofte referanser til vitenskapelige fenomener og arkitektoniske strukturer. Materialkunnskap står sentralt hos Skarsbø som ofte jobber med å manipulere materialer for å skape illusjoner av at de har egenskaper de ikke er ment å ha. For hva er et fenomens «naturlige» egenskaper? I bildene som stilles ut på KÖSK har hun brukt lag på lag med lakk – et i aller høyeste grad menneskeskapt produkt. Men stirrer du lenge nok, kanskje fra siden akkurat der lyset treffer, er det som om naturen trer frem slik den egentlig er, i all sin ubesudlede kraft. Nærmest som om Skarsbø gjennom menneskelig design har laget naturen mer naturlig enn naturen noen gang kunne gjort på egenhånd.

Inga Sund Hofset (f. 1983, Ringerike) er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, KhiO, og fullførte sin mastergrad i 2016. Tidligere visningssteder inkluderer blant annet Elephant Kunsthall i Lillehammer, Akershus Kunstsenter i Lillestrøm, Kvit galleri i København og 1857 på Paris Internationale i Paris. Hennes neste separatutstilling er på LNM i Oslo høsten 2021.

Inga Sund Hofset arbeider i all hovedsak med maleri, og som regel prosjektbasert med utgangspunkt i egne erfaringer. I arbeidene undersøker hun sammenhenger og motsetninger mellom menneskers møter, bevegelser i, og forståelser av både verden og maleriets univers. Å skue, men i og Why if not, I tell som Hofset viser på KÖSK er hentet fra en serie malerier hvor Hofset undersøker om og hvordan abstrakt maleri kommuniserer noe indre, personlig eller kanskje til og med privat. Serien ble skapt i en periode da kunstneren var gravid, og ultralydbilder fikk en viktig rolle i arbeidet. Hva finnes skjult i et bilde? Hvem besitter eventuelt kunnskapen for å tolke det: kunstneren selv, betrakteren, andre, noen overhodet?

Mikael Øye Hegnar (f. 1984, Tønsberg) fullførte sin master i billedkunst på Kunsthøgskolen i Oslo, KhiO i 2010. Han har de seneste årene blant annet stilt ut på Hordaland Kunstsenter i Bergen, Kunstnernes Hus i Oslo, LNM i Oslo, QB Gallery i Oslo og Kristiansand Kunsthall.

Mikael Øye Hegnar har den siste tiden jobbet med en serie voksmonotypier og voksmalerier basert på såkalt enkaustikk. Teknikken stammer fra antikken, før oljemalingen ble tatt i bruk, og består av bivoks tilsatt bindemiddel og fargepigmenter. Enkaustikk betyr “å smelte sammen”, og refererer til hvordan de varme vokslagene smelter sammen slik at de til slutt danner ett, helhetlig lag. Voksmonotypiene på papir som vises på KÖSK er kommet til ved hjelp av en stor oppvarmet aluminiumsplate. Voksstifter tilsatt fargepigmenter Hegnar selv har laget påføres den varme platen. Når papiret deretter legges over voksen absorberes motivet umiddelbart. Takket være varmen og den flytende, ustabile voksen oppstår det en situasjon kunstneren aldri helt har kontroll over før motivet er overført til papiret – og da vil det alltid være for sent å gjøre endringer. Og det er nettopp dette rommet, mellom kontroll og fraværet av det, verkene til Hegnar søker å utforske.

12.03.21 - 04.04.21