Tekst av Rafael Juval Angelo Eish

     Bak skyene i full fart. Han setter seg andpusten på trikken, den blå himmelen åpner seg utenfor vinduet ved siden av han. Det er fredag morgen i Storgata. Han er på 11-eren mot Bogstadveien, med lavendelfargede solbriller over øynene og de tynne, lange beina godt plantet ut i midtpartiet. Grønne fingre fulle av maling trommer på buksene. En kontinuerlig summing skjærer mot han fra gjengen på vei til jobb. Hodet hans er likevel stille etter gårsdagen. Grusen danser en siste dans med vannet fra skyene i trekkspilleddet, sarte rosa liljeknopper spretter opp langs skinnene. Han tenker på vår, det er det han tenker, at den endelig er her. Kjenner seg håpefull og trekker til seg beina. Men fortsetter å se ut. På trikkestoppene som flyr forbi. På vinden som tar dem med seg. Solen treffer kroppen hans i det han går av trikken, levende hvit-oransje stråler. Han stopper opp og lar dem varme han.

     Sommer på en høstdag, sier hun optimistisk. Snakker til seg selv. Limegardinene er trukket for, men såpass gjennomsiktige at solen fortsatt skinner inn gjennom vinduet på studiokjøkkenet. Hun står med en kniv i hånden, den speilblanke kniven, og ser på (eller kanskje bak) mandeløynene som reflekteres i sollyset. Så store, blanke. Det har vært noen gode dager, tenker hun. Hun kutter røde eplebåter opp på et fat når en hvinende skingring skyter opp fra gaten og får kniven til å skli. Au!, roper hun, og tar fingeren til munnen. Hun suger. En ørliten dråpe mørkerødt, nesten brunsvart blod renner nedover knivbladet. Hun smiler. Ler oppgitt av seg selv. Så ringer det endelig på. Lukten av jord, smaken av fersken og kirsebær fyller rommet og hun småløper mot døren. Hun stanser opp i ett sekund, venter, hvisker, før hun trykker på knappen ved den offwhite telefonen. Når selv den svarteste natten glir over i dag, er ingen dør verdt å gjemme seg bak.

_______________________

Ragnhild Nes og Lars Gangdal deler et sterkt forhold til farger. Harmonerende paletter, men kontrasterende penselstrøk, gjør at kunstnerskapene snakker godt sammen til tross for deres forskjellige utgangspunkt. I utstillingen presenterer de komposisjoner fra deres levde liv, gjennom selvstendige verk så vel som produksjoner gjort i fellesskap. Med fargene introduserer de et felles språk med fragmenter av opplevelser, minner og drømmer. Blant annet kulminert i et monumentalt hovedverk på 3 x 2 meter.