Christian Belgaux om utstillingen

Jeg sitter og ser på disse bildene på en skjerm, slik jeg har sett på tusenvis eller millioner av bilder det siste året. På Instagram, i nettaviser, på TV, digitalt museum, på mobilen min. Bildene fungerer nå som ren eskapisme, de er fra et annet sted enn her; i et hus, i et rom, i en pandemi. Men ett rom er annerledes – i gallerirommet er man jo allerede et annet sted, da trenger man ikke flykte noe sted. Eller?

De er fremdeles med meg i de nyåpnede gallerirommene, alle disse bildene som har passert forbi synsnervene mine det siste året: stengte dører i Wuhan, violinister i Milan, mobilbilder av all den gode maten og vinen, Shoah-boksettet jeg lånte av Olaf, som jeg enda ikke har levert tilbake. Disse bildene er ikke alene. I tomrommet mellom dem dukker det opp andre bilder. Bilder bare jeg selv ser. Hvordan snakker bilder sammen? Det er et mystisk, stille språk. Gallerirommet snakker det godt.
I alle fall er det ofte slik for meg. Jeg blir først trukket mot materialiteten i ostepopen til Minh Ngoc Nguyen, som ligger utover tastaturet. Man kan lukte det nesten, kjenne den klebrige massen mellom fingerspissene. «Fantasy» står det på tastene, en slags utfordring til betrakteren. Og sannelig.

Erik Gustafssons abstrakte bilder forvandles til lavalamper, med gule, grønne og klare farger som flyter i hverandre. Mellom ostepopen og lavaen ser jeg gutterom, 90-tallet, incel-kultur, men også vannfarger, rumpetroll og lange sommere. Kanskje.
Thyra Dragseths bilder trekker i en annen retning. Et av bildene hennes viser en kvinne. Hun er lent selvsikkert bakover ikledd undertøy med blonder. Hun ser mot oss, med mørke øyne som er grodd igjen. Den lange lukkertiden synliggjør det man kan anta er et mørkt rom, men kvinnen forblir utydelig. Et annet bilde viser noe som ligner en rakett som lyser brilliant mot himmelen over en stille horisont. Alt er tydelig. Ved siden av henger et helt mørkt, nesten sort bilde av planter. En ugjennomtrengelig jungel. Men jeg er usikker på om plantene er døde, eller om det bare er natt.
Og imellom disse bildene? Fremtiden. Kanskje.

Kunstnerne

Minh Ngoc Nguyen
Ngoc Nguyens fotografier tar i bruk et formspråk som er hentet fra kommersiell fotografering og stilleben for å undersøke spørsmål knyttet til forbrukerkultur, smak og fetisjering, og vestens appropriering av sørøst-asiatisk symbolikk og kulturarv. Hvert bilde opererer i spennet mellom det hverdagslige og det glansede, og representerer kunstnerens måte å gjenvinne definisjonsmakten på. De visuelle fremstillingene tar ofte form som manipulerte stilleben for å utfordre tatt for gitte forvent- ninger til hvordan bilder er konstruert og skal forstås.

Minh Ngoc Nguyen (f. 1992, DK / VN) er en fotograf med base i København, Danmark. Han har bakgrunn fra kommersiell fotografering og har utdannelse fra Valand Academy (Göteborg, Sverige). Tidligere utstillinger er bla. Electric Marble Fountain, PAR, København (2019), Love, Actually, Online Show, Humble Arts Foundation, New York (2019), Next to the Ocean, Röda Sten Konsthall, Gøteborg (2018) og Calculated Coin Flips , Galleri Rotor, Gøteborg (2018).

Erik Gustafsson
Erik Gustafsson arbeider med analogt fotografi og ser på spørsmål knyttet til essensen av fotografering, utover det dokumentariske. Gustafsson lager fotografier med og uten bruk av kamera. Kombinasjonen av skildrende og abstrakte bilder gjør at arbeidene hans både står imot og tillater nye definisjoner. Hans pågående serie med luminogrammer er originale avtrykk skapt av lysstråler, eksponert direkte på lysfølsomt papir i mørkerommet. Hvert kreative grep krever en ødeleggelse av det originale fotografiet og blir en måte å omfavne dualiteten i menneskets natur på – både som skaper og ødelegger. Det tilsynelatende abstrakte resultatet er egentlig et konkret bilde – et fotografi uten referanse til annet enn seg selv og dets tilblivelse. Prosessen forbundet med å skape luminogrammer er foto på sitt aller mest grunnleggende. Bildene setter dermed spørsmålstegn ved fotografiets natur, form og innhold.

Erik Gustafsson (f. 1987) er fotograf og grafiker med base i Göteborg, Sverige.
Han har en MFA fra Valand Academy i Göteborg. Nylige separatutstillinger inkluderer Steinsland Berliner, Stockholm (2020), MELK galleri, Oslo (2019) og 3: e Våningen, Göteborg (2019).

Thyra Dragseth
Tematisk arbeider Dragseth ofte med det mellommenneskelige, og ideene til grunn for de trivielle og politiske sammenhengene vi er en del av – som regel med et selvbiografisk utgangspunkt. Bildene bærer ofte i seg det drømmeaktige, poetiske og sensuelle, og noen ganger også hvordan dette utspiller seg i møte med det rasjonelle. Arbeidene som vises på KÖSK befinner seg i en gråsone mellom iscenesatt fotografi og dokumentar. Det poetiske som oppstår mellom motivene, og i møte med betrakteren er en viktig del av arbeidene som helhet. Poesi betyr å skape. Ved å arbeide poetisk ønsker Dragseth å aktivere betrakteren så hen blir en medskaper av arbeidet og ideene. Diktet, eller i dette tilfellet bildet, blir en slags tankemaskin som produserer og skaper noe i møte med den som ser. Arbeidene undersøker former for utopi, fantasi og en drømmelignende tilværelse – en tilværelse der begjær, nytelse, frykt, melankoli og det sanselige står som sterke motivasjonsdrivere, til det nærmest destruktive.

Thyra Dragseth (f. 1993) har en bachelorgrad fra Kunstakademiet i Oslo og ved Belas Artes Lisboa, (fakultetet for kunst, universitetet i Lisboa). Dragseth har tidligere hatt solo - og gruppeutstillinger ved bl.a. Thirdbase (Lisboa), Sol (Bornholm), QGB Gallery (Oslo), Agder Kunstsenter (Kristiansand), og K4 (Oslo).

11.06.21 - 04.07.21