Bjørn Hatterud om utstillingen

«Gæssene hænger ræven» - tittelen er obskur, det samme er mange av verkene enten de er laget på vokset tre, på lerret eller silke. I format beveger de seg mellom påtakelig små, til digre greier som må henges fra taket for å kunne vises fram. Å lete fram fellestrekk mellom verkene er ikke lett. Rent bortsett fra at de funker visuelt, sammen. 

Hva er det som gjør at de henger sammen? La oss begynne med å lete etter fellestrekk. Det er en gjennomgående koloritt, mye brunt, rødt og olivengrønt her. Videre knyttes verkene sammen av en del gester, strøk og former som dukker opp ulike steder. Du kan se at de er laget i løpet av samme tidsrom, av den samme kunstneren. 

Selv i de mest kaotisk abstraherte maleriene i utstillingen vil vi alltid kunne se rester etter noe figurativt, det som må være menneskeskikkelser. Likevel er det uklart hvem disse menneskene er. Hva gjorde de da de ble fanget inn i bildene? Vi står på den andre siden av et filter som hindrer oss å se klart hva som skjer. 

De som så Berghs forrige soloutstilling, på QB i 2015 vil kjenne igjen deler av fargevalget, og teknikken med de voksede flatene. Men motivkretsen har endret seg. Den gangen var verkene en uttalt hyllest, eller problematisering, av verk hentet fra kunsthistorien. Da var kanon og kunsthistorie støttehjul, eller sikkerhetsventil.

Det var ikke første gangen Bergh valgte en intellektuell og smart inngang i arbeidet. Vi som husker de tidlige verkene hans, husker en kunstner som jobbet med landskapsmotiver, formet som en slags grafisk design på metall. Den gangen knyttet han seg opp mot tradisjoner fra landskapsmaleri, i dialog med det tidlige totusentallets kapitalismekritikk og fascinasjon for minimalisme. 

Både den gangen og i 2015 var verkene gode. Men det har ligget noe kalkulert og trygt der. Det er som om Bergh hele veien har stått med et litt diskret, ironisk smil, der han viser at han vet hva han gjør. En liten selvbevisst kontroll over produktet som han aldri ga slipp på.  

Denne gangen har Bergh fjernet alt gjenkjennelig i bildene, med ett unntak som jeg kommer tilbake til. Vi vet ikke helt hva vi ser på, det er få kjente referanser. Riktignok er verkene er sære og quirky, samtidig er det vanskelig å se selvbevisstheten nå. Det er ingen redningsplanke lagt ut denne gangen. Hvis noen skulle le, er det ingenting han kan peke på for å begrunne valgene han har tatt. 

Hva er det som har skjedd? Kan det være alderen? Bergh og jeg er omtrent jevngamle. Vi er kommet til det punktet der statistikken tilsier at vi har omtrent like mye eller mindre liv foran oss, som bak oss. Visse ting er ikke like morsomt når man blir voksen, andre ting betyr mindre og visse ting gir man mer slipp og faen i. 

Jeg tror at en nøkkel inn for å forstå utstillingen ligger i det ene verket som er enklere forstå enn de andre, det som utstillingstittelen er hentet fra, «Gæssene hænger ræven». I dette digre maleriet malt på silke ser vi to ulike motiver. Det ene er et fabeldyr som er svært grådig. Vesenet har Bergh hentet fra en bok med dansk kirkekunst. Figuren som han har malt ganske direkte av gjengivelsen i fotografiet, var ment å minne kirkegjengerne om dødssynden grådighet. Du legger kanskje merke til at han har hånden på magen. Han er glupsk og glad. Det andre motivet, også hentet fra dansk kirkekunst, viser en rev som blir lynsjet av gjess. Herfra kommer også utstillingens navn. 

Figuren som viser grådighet, kan være lett å forstå. Hva da med gjessene og reven? La oss tenke over revens betydning i kristen mystikk. I høysangen nevnes det at små rever kan ødelegge vinen. En utbredt tolkning av dette er at små synder er det som holder oss borte fra frelse. Esekiel omtaler falske profeter som rever. Reven er kort fortalt fristelsene, den dyriske vellysten og ondskapen som følger. Hva da med gjessene? En vanlig forståelsene er at gjess symboliserer enfoldighet, men viktig i den kristne mytologien, er at gjess har en usedvanlig god luktesans og kjenner lukten av mennesker som oppfører seg falskt og dårlig. Gjess vet hva som er etisk riktig oppførsel. 

Når gjessene henger reven, er det de gode valgene i livet som tar livet av fristelsene til å gjøre dårlige livsvalg. 

I fjor sommer ble Berghs tenåringssønn akutt syk på en familieferie. Det skjedde et par dager før Bergh og kona skulle bekrefte sine ekteskapsløfter i en seremoni i en dansk kirke, en av kirkene hvor motivene er hentet fra. Istedenfor havnet sønnen på sykehus og svevet mellom liv og død. Istedenfor kom dagene, nettene, ukene da ingen visste utfallet av det som kunne endt i død, utviklingshemninger eller store funksjonsnedsettelser hos sønnen. 

Sønnen klarte seg, han trengte oppfølging, opptrening og foreldrenes ekstra oppmerksomhet og kjærlighet. Å nesten miste et barn forrykker balansen i livet. Man ser livet fram til da med nytt blikk. Når alt kunne ha bli borte, så blir de daglige greiene så utrolig lite viktig. Det man drømte om like før, blir uvesentlig. Verken Bergh eller kona er særlig religiøse, men i krisen over alt de kunne ha mistet, meldte spørsmålene seg: Hadde de vært for opptatt av unødvendige ting? Hadde de brukt tida riktig? Hadde de vært for grådige i livet, og glemt det som virkelig var verdifullt?

Bergh hadde allerede begynt å jobbe med denne utstillingen før sønnen ble sjuk. Jeg var innom og så på flere av bildene den gangen. Det er bare et års tid siden, likevel en annen tidsalder for Bergh. Den gangen var det som om han sikret seg intellektuelt nok en gang. Han knyttet seg til gjenkjennbare motiver hentet fra klisjeer, myter, filmscener og malerier rundt fritid og ferie. Kanskje tenkte han på familieferien som ventet?  

Da Bergh kom hjem fra Danmark rev han i filler alle verkene han hadde malt før han dro. De ga ingen mening for ham lenger. Det som kom istedenfor beskriver han som en ny tilstand, der han maler før han tenker. Der motivene ikke er hentet fra intellektuell tekning, ikke er knyttet til noe han kan forklare, men fra et behov etter å få frem motiver han har i hodet. 

De er scener fra hverdagene, minner og bilder fra film eller myter. Han beskriver det som en ekstrem konsentrasjon, der bildene kommer av nødvendighet. Innen han er ferdig med dem, er de dekket av den samme formen for utydelighet, som fragmenter fra en tid før han gikk gjennom et traume.