Ragnhild Nes

08.03.24 - 31.03.24

Hvorfor venter våren?

En lys gul stråle presser seg gjennom et tynt skylag. Jeg tar meg i å blunke to ganger. Sola skulle ikke komme før i morgen, er den virkelig her alt? Som en vårblomst kan jeg kjenne at brystet løfter seg. Jeg vil opp, opp, opp. Strekker meg i lysets retning og kjenner et lettelsens sukk. Er det endelig over? Er våren kommet?

 Da jeg møtte Ragnhild Nes for å snakke om utstillingen hennes for to uker siden, satt vinterens grep fortsatt hardt. Gatene var dekket av speilglatt is, og gradestokken målte godt under frysepunktet. Det er noe eget med sesongene her i Norden – vinter og sommer blir som to poler hvor ingenting synes å være felles. Om sommeren yrer det i gater, skog og ved vann. Om vinteren er det bekmørkt, helt stille. Tomt. Ragnhild misliker vinteren, kan hun fortelle meg. Det er kaldt, surt og grått. Hvordan skal jeg male uten alle fargene, spør hun oppgitt. Sannelig om jeg vet. Selv kan jeg heller ikke fordra vinteren. En ting er at det er kaldt, enda verre er det at det er kjedelig. Den apatiske dvalen som synes å ramme alle inkludert meg selv er til å bli fullstendig gal av – hvorfor i alle dager har vi valgt å bo her?

Noe godt kommer omsider ut av det, vinteren altså. Følelsen som farer gjennom kroppen min i det jeg kjenner sola varme for første gang på flere måneder. Det nærmer seg sakralt. Jeg kan kjenne hver lille nervetråd lades opp, klar for å våkne til liv på ny. Kanskje er det nettopp savnet som vinteren pålegger oss som gjør våren her i nord ekstra skjønn? Lyset, som først kun gradvis melder sin tilbakekomst, springer ut som hestehov i disse tider. Brått blir det lysere og lysere veldig raskt. Knoppene springer ut og farger på ny omgivelsene våre i alle mulige farger – grønn, blå, gul, lilla, etter hvert også rød og rosa.

Det slår meg i det jeg sitter og ser på Ragnhilds nye malerier at det virkelig er våren hun maler denne gangen. Den mykere pastellpaletten har blitt byttet ut med noen bråere og sterkere farger. Kontrastene har blitt større. Penselstrøkene synes å bryte lerretet slik vannet sprenger gjennom isen og hestehovene presser seg opp fra den grå grøftekanten. Det er som om Ragnhild har fortrengt vinteren i forsøk på å male våren frem.

Det er noe voldsomt i uttrykket, nesten aggressivt. Jeg sitter og ser på Ragnhilds malerier mens jeg tenker på Karin Boyes dikt «Ja visst gör det ont», som Ragnhild selv har beskrevet som sentralt for arbeidet med de nye maleriene. Det gjør vont «när knoppar brister», skriver Boye. Det er som om landskapet har voksesmerter. Visst er våren – både rent faktisk, og metaforisk – en tid for det nye. I dette ligger håp, men også avslutning. Denne katarsisprosessen manifesterer seg i disse nye arbeidene, og da kanskje særlig de mindre, rå oljemaleriene. Her finnes noe sårt, nesten skisseaktig som blandes med tykke lag i sterke farger. Tilsvarende kontraster finnes også i det mer monumentale maleriet Grasse som hun har malt i samarbeid med Lars Gangdal. De to kunstnernes uttrykk kolliderer med hverandre, for så å komme sammen – de varmere fargene synes å ta overtaket selv om de er i mindretall. Jeg kan seile meg gjennom denne kalde stormen av mørk blå, lilla og grønn på de gule penselstrøkene. De tar meg omsider i land.

Boye tar oss med fra den første knoppen brister til hele treet står i blomst. På denne ferden dras vi gjennom angsten, usikkerheten, redselen for det ukjente. Våren blir et bilde på forandring som noe ikke utelukkende godt, men uunngåelig. Som en parallell til dette opplever jeg at Ragnhilds malerier i seg selv er i en brytningstid. Og nå har jeg blitt en del av den jeg også. Det beveger seg lineært og sirkulært på én og samme tid. Akkurat som vårt forhold til naturen. På den ene siden minner vårens tilbakekomst om at verden fortsetter så og si på samme måte, helt uavhengig av all den elendigheten

 vi mennesker forårsaker. Vekstene vil spire og fuglene vender tilbake. På den andre siden innleder våren en ny tid – en ny vår. Vil vi møte forandringen i hvitøyet, eller vil vi forjeves forsøke å holde igjen?

 Tekst av Una Gjerde