DET RIMER
Ingrid Lønningdal får meg inn på sporet av den tyske arkitekten og byplanleggeren Bruno Taut (1880–1938). Han publiserte sitt manifest – et slags programskrift for arkitektur – i det som må kunne kalles selve manifestenes tid, i 1918. Året etter følger Bauhaus-grunnleggeren Walter Gropius med sitt manifest om Bauhaus-skolens filosofi, der kunstformene kommer sammen og utgjør en sterk, ny høyere enhet. Når man leser disse tekstene nå, over hundre år etter, hører man et nesten komisk ekko av gjenkjennelse. En uke før utstillingsåpningen til Lønningdal og Eigil Forberg står det i lederen på Arkitektur.no at det «i siste halvdel av 1900-tallet skjedde(…)noe. På hvert sitt vis forsvant håndverket fra både kunsten og arkitekturen. I kunsten fikk ideene forrang, og arkitekturen tok
et langt skritt bort fra håndverket i en annen retning.» Noe gikk åpenbart ikke den veien Taut og Gropius ønsket.
I en tid der Oslo kommune nettopp har lansert sin nye fargeveileder for byrom (2022), der Trondheim har stablet sammen en ny arkitekturstrategi med sloganet «En by som er enda bedre for flere», inspirert av den aktuelle arkitektur- og byformstrategien Arkitektur+ i Bergen, og der den multinasjonale bevegelsen Arkitekturopprøret har dominert spalteplassene i flere år alt, må det være lov å stille seg spørsmålet: Hva har skjedd mellom disse lysende manifestenes tid og nå? Det gode håndverket, den solide materialkunnskapen og de dypt menneskelige verdiene er tydeligvis også nå noe man etterlyser, i stadig større grad. Og ikke minst: Fargene.
Det er snart 30 år siden det ble vanlig å snakke om mediehierarkienes fall i det norske kunstfeltet. Der er forskjellen markant mellom før og nå: På Gropius’ og Tauts tid stod fremdeles arkitekturen over maleriet, som stod sånn omtrent skulder-ved-skulder med skulpturen, som igjen (selvfølgelig) stod over den mer reproduserte grafikken og den mer nødvendige arbeidsformen tegning. Osv. helt ned til bunnslammet av b-kultur.
Det er siden blitt en slags slitt klisjé å kaste vendinger om disse perforerte grenseoppgangene inn i verksomtaler og kunstnersamtaler. Maleri og skulptur i «utvidete felt» eller «mixed media»-baserte praksiser er nå dominerende. Og Lønningdal og Forberg later definitivt til å være informert av andre felt. Men med en estetisk orientering som er bevisst de forandringene som har skjedd.
Forberg omtaler seg konsekvent som maler, men låner fra tegningen, fra graffitien, fra skulpturen, fra musikken. Lønningdal kjennetegnes derimot av sitt spekter av teknikker og materialer. Begge jobber med en kontrollert polykromi. Enkeltverk har i begges tilfeller nærmest en forutbestemt toneart, et sett med fargetoner å spille på.
Lønningdals titler gir ofte hint om hvilket spesifikt arkitektonisk forelegg hun har som utgangspunkt. Verkene i serien ”Edges” henter nettopp inspirasjon fra nevnte Taut og hans måte å dele arkitektoniske flater inn med fargefelt på. Arbeidene kan ligne grunn- og snitt-tegninger og utsnitt av husfasader. I flere år har hun grundig og nøyaktig observert og løftet fram karakteristika og detaljer fra en mer oversett eller glemt arkitekturhistoriei inn- og utland, ofte med en grenseoverskridende materialbruk. Ingrid Lønningdal betrakter byen som en billedkunstner, og ser på byen som billedkunst. Hun isolerer deler, kopierer masseproduserte detaljer og omgjør dem til unikt håndverk. Assosiativt billige byggematerialer som mørtel, strie og silikatmaling ligner hos Lønningdal ikke først og fremst på industriell arkitektur og Block Watne-estetikk, men mer på modernistisk maleri à la Paul Klee – hvem ser ikke en mer abstrahert versjon av hans tekstilverk «The Eye» fra 1938 i hennes «Garden»?
Utfordringen av visse estetiske parametere, hva som ligger i smakskategorier, potensialet ved visuell støy og industrielt design er stikkord å gripe fatt i. Eigil Forbergs malerier har elementer i seg som ligner tegning på hobbybutikkenes regnbuefargete skrapeark. Han inkorporerer perlemor-kitsch og skjelvende sprayboks-streker i bilder som ellers kunne ha sett ut som om de stammet fra en av Knut Roses (1936–2002) elever. Men det er mer abstrahert enn som så.
Både Lønningdal og Forberg later til å være ett bevisst steg unna det lett identifiserbare. Men alltid innenfor forestillingens rekkevidde. Elementer kan ligne noe og unnslipper akkurat. De gir oss biter av informasjon fra en mellomgrunn. Man kan nesten snakke om en plan tredimensjonalitet og en relieffaktig todimensjonalitet her. Farge brukes for kamuflere, skape spenning og atmosfære samt lage rom. Nevnte Bruno Taut var arkitekt, men tenkte som en maler. Og denne viljen til å ta fra andre felt og lempe det inn i sitt eget, går igjen her. Trekke ut en essensiell detalj fra en større konstruksjon, trekke inn en helt annen estetikk og forme den innenfor en annen.
Dette er vibrerende landinger mellom ytterpunkter. Det spontane og det kalkulerte. Det høyverdige og det industrialiserte. Dikotomier som tradisjonelt og modernitetshistorisk har dypt forskjellig underliggende drivkraft. Rysjetepper og strietapet, løse figurasjoner og en kaotisk, skitten koloritt kommer sammen til helhetlige bildeuttrykk. Hele tiden med en sterk vilje til farge. Det er forankret i solid materialhåndtering. Det preges av en stringent fargebruk. Det har noe ved seg som er insisterende performativt, med strek under «form».
Ingrid Lønningdal og Eigil Forberg er seg bevisst historien, omgivelsene og forandringene. De holder ikke sentimentalt frem fortidige idealer, men vender dem heller ikke ryggen. De er klar over historiske kategorier, men blander dem så selvfølgelig at de ikke lar seg begrense av dem. De jobber i utvidete felt, men har en så klar form- og formatrespekt at det ikke flyter ut. Her ligger en vilje til en fri kunst, som ikke ser fortsettelse og forandring som motsetninger.
Gustav Svihus Borgersen, 30. september 2024
Ingrid Lønningdal (f. 1981) bor og jobber Lier, og har en mastergrad i kunst fra Kunsthøgskolen i Oslo. Hun har hatt separatutstillinger ved blant annet Künstlerhaus Bethanien (Berlin), Kunstnerforbundet, Oslo Kunstforening, Galleri Opdahl og Trøndelag senter for samtidskunst, og har deltatt i gruppeutstillinger ved institusjoner som Hamburg Kunstverein, Nasjonalmuseet, Vigeland-museet og Central Museum of Textiles, Łódź, Polen. Lønningdal har gjort flere prosjekter i offentlig rom og er kjøpt inn av en rekke offentlige og private samlinger. Høsten 2024 er hun aktuell med separatutstilling på Laboratory of Art and Form i Kyoto, Japan og med monumentalverket ”Rotasjoner” på nye Stavanger universitetssykehus.
Eigil Forberg (f. 1982 Tromsø) bor og jobber i Trondheim. Utdannet med en Bachelorgrad fra Kunstakademiet i Trondheim og en Mastergrad fra Kunstakademiet i Hamburg. Han har hatt separatutstillinger blant annet på LNM, Dropsfabrikken Galleri i Trondheim og KHÅK Kunsthall Ålesund. Til våren 2025 vil ha gjennomføre sin første offentlige utsmykning på Vikhammer Ungdomsskole og er fra før innkjøpt av Equinors Kunstsamling, Sintef, Trondheim kommune og Blå Kors Trondheim.