Det flytende arkivet
Av Line Ulekleiv

I.

Noe står på vippen til å drive av gårde i Hanna Roloffs seneste komposisjoner. De er laget som collager i lerretsduk, i fri pendling mellom tekstil og malerisk tradisjon og eksperiment. I en årrekke har hun laget en type tekstile landskap med pekere til vann, hav og koraller. Nå renner vannet mer indirekte over den urolige flaten. Vannet som et dynamisk element fosser, fryser og forskyver, eventuelt pipler det inn gjennom sprekker. Bakgrunnen fra havet er i disse nye arbeidene forvandlet til et virksomt formprinsipp, mer formalt enn figurativt. Dette er arbeider som appellerer til et spekter av fysiske fornemmelser. Det smaker av underliggende element: salt og jordlig.

Bølger slår altså inn som et anvendt kunstnerisk prinsipp, former griper inn i hverandre med gjentagelsen som stripete premiss. Ergo: Roloff klamrer seg ikke til havet – men utvikler en rytmisk metode utfra bildets interne logikk og vilje. Hun vandrer fra stranden inn til skogen og synes samtidig å forsere visuelle teksturer, kratt og villnis. Tett og ugjennomtrengelig masse veksler med lommer av skarp luft.

II.

I disse tekstile bildene er et register av former og farger lappet sammen. Hanna Roloff jobber innstendig i materialet, og lar lerretsduken gjennomgå fysiske behandlinger som for det meste involverer vann og farge. Resultatet fremhever ulike mønstre, satt sammen som understrømmer og overgrodde stier. Denne formleken har mange historiske forløpere, og man kan komme til å tenke på postmodernismens utjevnende prosjekt. Den italienske Memphis-gruppen sto på 1980-tallet for en hemningsløs cocktail av historiske stilsitater og djerve farger. Innen en mer eksplisitt tekstil tradisjon er denne voksende mønstercollagen på ingen måte upløyd mark. For eksempel jobbet den hjemlige nestoren Gro Jessen fra 1970-tallet av med tekstiltrykk på en spesielt energisk og innovativ måte, i en bred vifte av teknikker og farger som etter hvert dekket vegger. Det visuelle overskuddet – utvidelsen av form – er per definisjon uavsluttet.

Hos Roloff ligger amorfe former side om side, med krøllete skillevegg og synlige sting. Nærmest rufsete innslag bryter mot noe mer uimotsagt dekorativt, scenografiske striper og delikate farger. Et formalt samspill oppstår innen rammen, mellom noe fast definert og mer ambivalente elementer uten synlig kontroll. Det gir rom for rytmiske abstraksjoner – med streif av korall, steiner og mineraler. Naturens forekomster: en enorm buffet av protein, struktur og substans.

Den maleriske interessen melder seg i måten Roloff bygger opp sine kontrastrike komposisjoner på. Lerretet, i de fleste tilfeller en nødvendighet for maleriet, holder seg ikke nøytralt i bakgrunnen. Det morfer her over i mer påståelige tekstile fragmenter. Samtidig holder Roloff seg i flaten, og overflatene driver rundt som om de speider etter stadig nye konstellasjoner å inngå i. Store formater kobles med et visst slentrende albuerom, hvor den koloristiske balansen får kjørt seg. Om man ser på grener av det historiske abstrakte maleriet, som color field painting, er felt av farger gjerne tillagt overskridende og eksistensielle kvaliteter. Denne potensielle og høystemte uendeligheten er på en måte effektivt punktert hos Roloff, som hele tiden stykker opp lerretet i nye ornamenter og mønsterkombinasjoner, holdt fast av den konkrete trerammen. Arbeidene blir dermed en slags forbigående øyeblikk hvor rammen bestemmer: Det stopper her.

III.

Over tid har Hanna Roloff jobbet med å bygge opp et arkiv av stoffer som er sortert på atelieret hennes som flak i bunker, parate til bruk. Uttrykkene i mønstre spenner fra sart til grov kvalitet. Spesifikke former og farger går igjen, de er gjenkjennelige. I den ferdige komposisjonen blir formene enten oppfattet som negative eller positive, men stammer altså fra et stadig voksende lager. Det gir mulighet for oversikt og system.

Insisteringen på overflaten i komposisjonene gir seg til kjenne hos Roloff. Innebygde forventninger om malerisk dybde og tyngde kan lett utarte til klisjé, men flaten drar her snarere nytte av noe produktivt lettbent, et knipsende inntrykk som ikke forsøker å lodde dypere. Feltene av farge og mønster kribler visuelt, og overflateeffektene inngår i en slags maskerade, noen ganger estetisk tett opp til naturens egne overflater. Sett med dette blikket blir Roloffs bildeverden et slags uvørent ekko av trompe l’oeil-teknikker, hvor øyet gjennom illusjon og optiske tricks lures til å tro at det ser på noe annet. Interiøroverflater har gjennom historien flottet seg, optisk skiftet ham gjennom nøyaktig håndverk. Tre blir til marmor, lerret blir til mineral. I andre enden står Roloff i sitt atelier og tester møysommelig ut skiftende organiske overflater, som så plasseres inn i en større flom. Arkivet flyter.

Hanna Roloff (f. 1985, Sverige) bor og jobber i Oslo, og har en mastergrad i medium- og materialbasert kunst fra Kunsthøgskolen i Oslo. Hun har tidligere stilt ut på blant annet Telemark Kunstsenter, Soft Galleri, LNM – Landsforeningen Norske Malere, Nitja senter for samtidskunst, Kunsthall Grenland og på Høstutstillingen. Roloff inngår i private og offentlige samlinger.