Om utstillingen 

For oss barnebarn var bestefar bare Bess. Og bestemor var Bebe. Bess var maler og Bebe hadde vevstolen sin. Bess sine arbeider hang rundt oss på alle vegger da vi var barn, sammen med arbeidene til våre mødre, tanter, grandonkler og venner av familien. Det var hverdagslig og trygt. Åpninger av utstillinger var for oss først og fremst som familieselskaper å regne, med en del ekstra venner som gjester. 

Som mange barn tenkte nok vi barnebarna at Bess var veldig gammel og at han antakelig hadde malt bilder i flere hundre år. Men også Thore Heramb startet som ung og ny i kunstmiljøet, før han etablerte seg og til slutt ble den kunstneren han i dag regnes som. Han debuterte på høstutstillingen i 1938 og hadde sin første separatutstilling i 1943. De tidlige arbeidene var kubistiske i stilen, med markerte omriss rundt figurer. For Thore ble imidlertid kubismen en begrensning for behovet for å benytte farger. Etter kort tid ble det kubistiske prosjektet fullstendig forlatt, og den rike fargebruken mot slutten av 50-tallet ble toneangivende for resten av hans kunstneriske liv. Arbeidene herfra kan kanskje betegnes som en koloristisk abstraherende impresjonisme, der lys og farger får dominere over form.

Bildene til min bestefar vitner om selvsikkerhet og trygghet. Komposisjon og fargebruk gir arbeidene en tyngde og stabilitet som yngre malere noen ganger mangler. Slik er det imidlertid ikke med de to kunstnerne han nå blir stilt ut sammen med. Robin Danielsson og Lars Gangdal er kanskje nybegynnere sammenlignet med Thore Heramb, men også deres arbeider fremstår med trygghet og tyngde.

Danielssons bilder lyser opp som abstraherte landskaper. På samme måte som min bestefar, er det fargene snarere enn konturene som danner komposisjonen. Fargene smelter sammen, nesten som ved vannfarger, og gir konturene i bildene glidende og nesten drømmeaktige overganger. Fargebruken er ved første øyekast dus, men når man betrakter bildene nærmere trer også de kraftigere og mørke fargene frem. Mørk blå, lilla og rosa er brukt som kontraster til de store pastellflatene, og gir bildene fokuspunkter og tyngde. Kontrastene gjør arbeidene lette og alvorstunge på én gang, og fremkaller nysgjerrighet og undring hos betrakteren.

Gangdal står i kontrast til Danielsson i valget av både materialer og uttrykk. Fargebruken kan ligne mer på Heramb sin, med utstrakt bruk av komplementære farger. Rødt og blått og gult og lilla blir brukt for å skape tydelige og bestemte overganger. Der Danielssons motiver kan minne mer om landskapsbildene til min bestefar, er Gangdal mer figurativ, dog også abstrahert i sitt uttrykk. Gangdals penselføring er kraftig og arbeidene domineres av rene og klare fargeflater. Med slik fargebruk er det en fare for at uttrykket blir konstruert eller kunstig, men ikke hos Gangdal. Han viser en sterk sans for komposisjon og hvert penselstrøk er tilsiktet og meningsfull. De abstraherte motivene med sin store detaljrikdom gir betrakteren en mangfoldighet å fordype seg i, og mange anledninger til å oppdage nye elementer i bildene. Samtidig knytter komposisjonen detaljene samme og skaper en helhet.

Det er fargene som dominerer denne utstillingen. Arbeidene vi får se er virkelig en feiring av kolorismen, og vi har tre kunstnere som på hver sin måte utnytter den fantastiske virkningen fargene har på oss. Når folk skrøt av våren, og tenkte på blomstene med sine farger, påpekte ofte min bestefar at det var høsten de virkelige fargene tilhørte. Denne høsten får vi nyte fargene til tre høyst ulike, men samtidig komplementære, kunstnere på Kösk!

-Espen Heramb