Kurator Jan Christensen om utstillingen

Utstillingens tittel LIVE FAST, PAINT DRAGONS spiller på en kuratorisk tanke om at kunstnernes praksis beveger seg ut over kunstdiskursens konforme definisjoner, gjennom subjektive estetiske prosesser og utfordrende kunstneriske eksperimenter. Sammenstillingen av utvalgte verk presenterer sider ved kunstnernes unike, særegne uttrykk og autentiske univers, med intrikate forbindelser mellom respektive kunstnerskap.

Johannes Høie (1981) viser dystre motiver som peker til både kunsthistorie og eksistensiell nerve gjennom figurenes representasjon, uttrykk og symbolikk. Med et mulig hint til serien «Krigens redsler» av Francisco de Goya (1746-1828), viser hans verk - silketrykket «Masse» - et dramatisk motiv av sammenvridde, sammensmeltede menneskekropper i en slags dødsdans.

Intensiteten videreføres hos Julie Ebbing (1985) i hennes ekspressive kunstnerskap, gjennomsyret av feministisk kraft, der hun med både trykkteknikk og maleri uttrykker seg med illustrasjon og tekst, i et motiv som viser en kvinneskikkelse omfattet av flammer og fragmenter av setninger. For å tydeliggjøre verkets avstand til kunsthistoriens rekke av blindrammer og lerret, har hun laget komposisjonen på et stykke tekstil som henger fritt i rommet. Kunstverket snur seg med publikums bevegelser, der døren åpnes og vinden drar i materialet. Det tynne stoffets gjennomskinnelighet symboliserer dualitet og imperfeksjon, slik motivets maleriske uttrykk representerer transformasjon og prosess.

Bendik Riis (1911-1988) var en maler med en egen plass i kunsthistorien, i en samtid av store faglige omveltninger og mange kunstneriske retninger. Som utstillingens tittel indikerer, arbeidet Riis ut fra en personlig kraft og overbevisning - slik Julie Ebbing også arbeider. Han avbildet skjønnhet i natur samtidig som han bearbeidet traumer fra livet i andre malerier. Det finnes flere lag av symbolikk i hans skog- og landskapsmotiver, der han kunne fokusere på frossent landskap eller nedhogde stubber i skogen, og lot skygger og kontraster danne abstrakte mønstre, som metaforer for livets gang. Utstillingen feirer hans kunstnerskap med et lite motiv av den uendelig store horisonten, kalt «Landskap i sol» (1962), som tidligere har vært vist ved Høstutstillingen i 1962 og Oslo Kunstforening i 1975.

Som en videreføring av Johannes Høies dystopiske portrettering av mennesket, samt Bendik Riis’ kunstnerskap, kan man betrakte kunsten til Kim André Hagen (1979) med abstrakte, ekspressive motiver som studier av besjelede urbane omgivelser. Et verk illustrerer en giftig, gul himmel med en deformert, rød sol - eller et øye - i en slags tåke av en apokalypse.

Et annet lerret viser et landskap hvor fjellkjeden fremstår som levende vesener under en glødende himmel. Hans maleriske tilnærming er intens og fysisk, med kombinasjon av maling, spray og tusj, der malingen renner nedover lerretet eller samler seg i tykke klumper. Hans praksis kombinerer det grensesprengende uttrykket til Rammellzee (1960-2010) med 80-tallets nyekspresjonisme.

Bella Fasmer (2001) fremstår som en motsats til Johannes Høie og en kommentar til Kim André Hagen, med en surrealistisk verden og uttrykk som ligner manga og anime. Man kan oppleve hennes store tegning som et visuelt diorama hvor flere kapitler av en historie presenteres samtidig, slik man betrakter et komplekst landskap av Hieronymus Bosch (1450-1516) eller historiske motiver fra endeløse slagmarker, men hun bringer i stedet betrakteren med på en reise i en personlig univers av dataspillestetikk, tegneseriereferanser og fantasifigurer, som kunne vært hentet fra den franske serieskaperen Jean Giraud (1938-2012), også kjent som Moebius.

Matilda Höög (1980) er en kunstner som arbeider med flere teknikker - fra tradisjonelt maleri til teknikker som nålefilting og pyrografi (en slags brent tegning på treverk). Hennes verk forbinder flere av utstillingens andre kunstverk gjennom motivvalg og tematikk, selv om verkene helt konkret avbilder kunstnerens omgivelser i hverdagen samt sosiale omgangskrets. Hun har også en leken tilnærming til sine motiver, der hun for eksempel arbeider serielt med raske portretter av katter (forøvrig en kjent kategori fra sosiale medier i dag), som i prinsippet egentlig er abstrakte komposisjoner. Utstillingen viser også et verk fra en av hennes idiosynkratiske serier, hvor hun gjør studier av sine kunstnerkolleger, slik et av maleriene viser Tommy Olsson, Snorre Ytterstad, Bjørn Bjarre, Mattias Härenstam, Tor Børresen og Karianne Stensland i engasjert, kunstfaglig samtale og kjente omgivelser på Kunstnernes Hus. Selv om Matilda Höög arbeider med et tydelig malerisk uttrykk, henter hun ofte sine motiver fra mobiltelefonens fotoalbum, eller lagrede screenshots, uten at hun nødvendigvis alltid fokuserer på det fotorealistiske, men heller understreker sitt engasjementet for selve malingen og penselføringen ved oversettelsen fra digitalt snapshot til maleri på lerret. Det digitale utgangspunktet er også synlig i et av pyrografiene, hvor til og med symbolene for interaksjon med Instagram gjengis som en del av kunstverket kalt «Muligheten», som viser avrevne lapper med telefonnummer og en plakat som ligger ødelagt blant grus og småstein.

Et av Höögs nålefiltarbeider viser et skyggespill, hvor den brokete hånden dukker opp igjen som silhuetter av trær i bakgrunnen i et maleri av Tyler Metzger (1998). Der Matilda Höög viser oss ukjente teknikker, som pyrografi og ullfiltbroderi, arbeider Metzger med en form for airbrush-basert maleri, hvor han går langt i et forsøk på å utfordre estetiske normer med både symbolikk og en type anti-maleri, med den underlige sprayteknikken som etterlater ujevne linjer og støvete overganger. Hans billedverden er ironisk, humoristisk og bisarr, men også gjenkjennbar i samtidskunsten hos kunstnere som figurene til Carroll Dunham (1949-) den idémessige nonsjalansen hos Josh Smith (1976-) og generell estetikk hos Ida Ekblad (1980-). Når Metzger også fester sine motiv som permanente tatoveringer får man et kunstnerisk uttrykk i full sirkel, fra galleriet visningsrom til den ultimate private sfæren.

Takk til Ellef Prestsæter ved Guttormsgaards Arkiv for utlån av Bendik Riis, «Landskap i sol» (1962).

Kunstnerne

Julie Ebbing (født 1985, Namsos) er en kunstner basert i Namsos med bakgrunn som grafiker med Master fra Kunstakademiet i Oslo i 2016, og som også er kjent for sine malerier, assemblage, tekstarbeider og installasjoner. Hun er en av medlemmene i Hannah Ryggen Army (HRA), med maktkritisk holdning og feministisk fokus. Hun har mottatt en rekke anerkjente stipender og priser for sitt virke i tillegg til aktiv utstillingspraksis.

Bella Fasmer (født 2001, Bergen) bor i Oslo. Hun har bakgrunn fra Einar Granum Kunstfagskole og Strykejernet Kunstskole. Fasmer har tidligere vist arbeider ved blant annet Kunsthall Oslo, Galleri Vekta, Østkunst, OFF THE WALL ved KÖSK, Platform Projects og Memphis. Hun debuterte ved Høstutstillingen i 2022.

Kim André Hagen (født 1979, Oslo) er en kunstner og kurator med allsidig kunstnerisk praksis siden 2001, inkludert offentlige kunstprosjekter, utstillinger og publikasjoner. Av samarbeidsprosjekter kan man spesielt nevne kunstnere som Diana Kinnerød, Christopher Nielsen og Christian Tony Norum. Han har blant annet stilt ut ved Santolarosa, NoPlace, Plum Trim, Hvitsten Salong og Dortmund Bodega.

Matilda Höög (født 1980, Stockholm), basert i Oslo. Hun ble uteksaminert med BA fra Kunstakademiet i Trondheim i 2012 og MA fra Kunstakademiet i Oslo i 2014. Utvalgte utstillinger inkluderer Trondheim Kunstforening, LNM, Bærum Kunsthall, NoPlace, Harpefoss Hotell, Kunstgarasjen og Podium.

Johannes Høie (født, 1981) er utdannet fra Kunstakademiet i Bergen og Statens Kunstakademi i Oslo. Han markerte seg tidlig som tegner med unike, improvisasjonspregede totalinstallasjoner og monumentale veggmalerier. Han har lang utstillingspraksis og er blant annet innkjøpt av Equinor Art Programme, Oslo Kommunes kunstsamling og KORO.

Tyler Metzger (født 1989, Hawaii) bor og arbeider i Oslo, hvor han for tiden tar en bachelorgrad ved Kunstakademiet. Han har tidligere stilt ut ved Akademirommet på Kunstnernes hus (2022), Hos Arne (2022), Kunsthall Oslo (2021), Bong Galleri (2021) og Galleri Vekta (2019).

Bendik Riis (født 1911 i Fredrikstad, død 1988) representerte Norge ved Veneziabiennalen i 1984. Naturen var et av hans hovedmotiver, i tillegg til malerier med biografisk narrativ, som kunne beskrive medisinske eksperimenter som han ble utsatt for under institusjonell behandling i tillegg til traumatiske hendelser i familiens historie.

Jan Christensen (født 1977, København) er bosatt i Oslo og Berlin. Han er en norsk billedkunstner med internasjonal utstillingsvirksomhet og kuratorpraksis siden 2001, med bakgrunn fra Statens Håndverks- og Kunstindustriskole/KHIO (1997-2000). Han har et bredt og variert kunstnerskap med en lang rekke utstillinger, både med egne prosjekter og ulike kunstneriske samarbeid.